Min mobbe historie

Min mobbe historie

Dette er noe jeg ALDRI har delt her på bloggen, å det er heller ikke mange som vet det. Det er noen av de nermeste vennene mine som vet små deler av det. Jeg deler dette nå, for å prøve å komme videre selv. Det er alltid folk som spørr både på bloggen og i virkeligheten om hvorfor jeg skiftet skole, og masse annet. Men jeg har aldri klart å snakke ordentlig om det. Noe jeg enda ikke klarer, derfor velger jeg å skrive det her på bloggen. Fordi jeg er alt for ofte helt på bunn av gråt på grunn av det. Jeg tror og håper at dette kan få meg til å komme litt videre. Det å kunne skrive om alt sammen, å innse hva som har skjedd å prøve å akseptere det å komme videre. Jeg stenger ikke kommentarfeltet, å setter stor pris på kommentarer, meldinger og tips, men alt negativt vil bli slettet. Så vil jeg si til familie og venner at dette ikke er noe jeg vil snakke mye om i virkeligheter. Jeg skriver som sagt dette for å prøve å få lagt det bak meg.

Det å ha blitt mobbet kan virke inn på folk på mange forskjellige måter. Det å mobbe folk er noe som virkelig skulle fått konsekvenser. Jeg vet med meg selv hvor fælt jeg har hatt det/har det, å jeg vet at det desverre er maange som har det mye mye verre. 

Jeg kommer ikke til å bruke noen navn, å jeg vil heller ikke svare på noen spørsmål om noen navn.

Jeg husker godt at det kom en ny gutt på skolen i 4 klasse. Alle jentene sparket han og guttene likte han ikke. Så jeg sendte han en melding å spurte om han ville være med meg hjem etter skolen. Etter det ble vi gode venner helt frem til 6. klasse. Denne gutten og en til begynte å kalle meg stygge ting. De kom hjem til meg å ropte ting til meg. Disse kommentarene trengte ikke å være store, men de satt seg virkelig fast. De kom bort til meg på skolen gikk etter meg og sa stygge ting. Mange av dere tenker sikker at dere ikke villde brydd dere, og bare gått videre. Men for ei som alltid har hatt utrolig dårlig selvtillit, så er ikke det så lett. Ord sårer mer enn man tror. Dette endte med at jeg ofte løpte gråtende hjem fra skolen. Dette skjedde dag på dag, og etter ca et år når jeg løpte hjem fra skolen så rev jeg av alt bokbindet fra alle bøkene mine og sa jeg aldri ville tilbake på den skolen. Jeg ville ikke, jeg var livredd og lei meg. På denne tiden hadde jeg virkelig ikke lyst til å leve i det hele tatt. Jeg sa til meg selv dag på dag at jeg ville ikke leve, jeg ville gjøre slutt på livet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde så fantastiske foreldre og søstre som jeg aldri hadde klart å såre så hadde jeg ikke levd nå i dag. Dem er virkelig noe jeg setter utrolig stor pris på! Jeg fortalte dette til min beste venn, fordi jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Han ble redd og sa ifra til læreren. Da ble vi på samme dag tilkalt til et møte. Mamma visste aldri grunnen til møtet, det ble mellom meg og læreren. Jeg satt der å så min mamma gren og fortalte at lærerne ikke klarte og ta tak i ting fordi jeg alt for ofte kom grinende hjem av samme grunn. Jeg hadde møter med disse to guttene og en lærer veldig ofte, hvor dem sa unnskyld, og lovte at det aldri skulle gjenta seg, og jeg tilga dem. Jeg hadde en del møter med lærere. Dette varte godt over et år, helt til læreren min sa at jeg ikke trengte å tilgi dem om jeg ikke ville. Neste møte med guttene da, så sa jeg rett og slett bare nei. Men dem fortsatte og fortsatte. En dag når disse guttene og noen flere gutter kom hjem til meg å sa stygge ting, så hoppet jeg ut av viduet, løpte etter dem og skrek. Så gikk jeg sint inn igjen der mamma sto og lurte på hva som skjedde. Det eneste jeg sa var "i mårra slår jeg han, og jeg mener det, jeg slår." Dagen etter fortsatte dem like mye. Vi hadde mat og helse og jeg gikk på doen og var lei meg. Så bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre som jeg hadde bestemt meg for. Jeg smelte opp døra der læreren sto, braste ut i sinne og gikk rett bort til denne gutten og slo han. Etter det så han ikke en gang på meg. Jeg fikk slutt på det, og tenkte hele tiden "sikker på at vold ikke løser ting?". Sommerferien før ungdomsskolen fortalte denne gutten meg at alt var fordi han likte meg og syntes en anna fikk mere oppmerksomhet. Er dette virkelig en grunn til å mobbe? Jeg kjente jeg ble skikkelig irritert. Jeg hjalp denne gutten så han fikk venner å slapp å bli mobbet, å det jeg fikk igjen var mobbing uten grunn. Jeg selv synes mobbing er et fælt ord, og brukte det ikke før. Men å plage noen over lengre tid er mobbing.

Men det gikk ikke lenge før jeg begynte på ungdomsskolen og det samme begynte igjen, bare mye verre. I 8. klasse. En gutt satt ut et rykte om meg. Dem slengte ting etter meg og jeg ble virkelig lei meg. Men sammen med kjæresten min den gang så klarte jeg å komme meg gjennom det. Han støttet meg og hjalp meg. Men guttene fortsatte såklart forde, men mye mindre. Det var bare en liten kommentar nå og da. Men med selvtilliten min så følte jeg meg helt nede på bunn etter bare en kommentar. Dette ble det også slutt på etter en stund. 

I 9. klasse begynte det værste. Det som er grunnen til at det er så ille som det er. Den samme gutten satt ut det samme ryktet. Dem var en stor gjeng, mot meg. Mine beste venner gikk mot meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk der helt alene, jeg følte meg som en bitteliten prikk på den store skolen. Alle så rart på meg, og jeg tror jeg trodde at til og med de som ikke så rart på meg så rart på meg. Denne gjengen slengte dritt hele tiden. Dem ringte meg og sa dritt, dem sendte meldinger med dritt, dem ringte meg på skype for å si dritt, dem lagde grupper på facebook og skrev på veggene til hverandre. Alle sammen, mot meg. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre lenger, jeg var redd og lei meg hele tiden. Jeg satt på doen på skolen hele dagen, jeg sov der og spiste der. Helt til jeg ikke lenger klarte å gå på skolen. Jeg gikk halvveis til skolen, hadde så vondt i magen at jeg kasta opp på skoleveien. Jeg klarte rett og slett ikke å gå dit fordi jeg var så redd. Så det endte med at jeg gikk ned i dala (sentrum) og hang der til skolen var ferdig, så gikk jeg hjem og satt på rommet mitt. Men etter en stund så klarte jeg ikke å gå ut eller gå mot skolen i det hele tatt. Jeg satt bare inne på rommet mitt. Mens "gjengen" fortsatte og spamme facebook med masse drit mot meg, og ringte meg og skrev dritt... Dem kastet ting på terassen min og på gardsplassen min. Å jeg var like redd og lei meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hva jeg skulle gjøre.

Mamma og pappa skjønte at det var noe siden jeg ikke ville på skolen. Men jeg fortalte aldri hva. En kveld sendte jeg en melding til pappa hvor jeg skrev "går det ann å skifte skole?" Jeg fikk raskt et ja til svar. Dagen etter snakket vi på hvilken skole jeg ville begynne på, og pappa ringte rundt for å høre hvordan det var å skifte skole å sånn. Det gikk ikke mange dagene før jeg fikk bekreftet at jeg fikk bytte skole. Så i 10. klasse begynte jeg på Nes ungdomsskole. Jeg hadde det mye bedre med en gang, og fikk mange kjempe gode venner. Men det varte ikke så veldig lenge før jeg merket at jeg ikke var meg selv i det hele tatt. På førsten trodde jeg at jeg kunne glemme alt å være lykkelig. Men det var ikke før et par måneder senere ting begynte å gå inn på meg. Denne mobbingen har forandret meg helt som person. Før så var jeg den hypre jenta som alltid snakket i et skjør. Som alltid ville finne på noe med alle og gjøre alt mulig sprøtt, og hadde mine egne meninger og tempramang så det holder. Jeg ble sur foran folk, jeg ble lei meg, jeg viste at jeg ble glad, å ledde å hadde latterkrampe hele tiden. Jeg var aldri redd for å være meg selv. Mens nå.. Nå er jeg den stille jenta i gjengen som sitter litt for seg selv uten å si noe. De andre jentene snakker, ler og tuller. Jeg er alltid med i samtalen inni hodet mitt, jeg svarer dem og snakker. Men jeg tørr ikke å si noe høyt, tilfelle jeg sier noe feil. Tilfelle dem sier i mot meg. Jeg er alltid redd for å være meg selv. Og jeg gjemmer meg alltid bak setningen "jeg vet ikke". Hvis jeg går bort til noen, og det tilfeldigvis er noen andre som går bort, så føler jeg at det er på grunn av meg, og tenker alltid alt mulig rundt det. Disse småtingene får meg deppa og ødelegger mye av dagene mine. Bare noen steller seg med ryggen litt mot meg så føler jeg at dem ikke liker meg. Jeg føler alltid at folk ikke liker meg, jeg føler at dem har gått skikkelig i mot meg og stengt meg ute, mens dem ikke en gang aner hva dem har gjort. Dette er fordi jeg har fått så utrolig dårlig selvtillit. Så jeg tenker alt ut av ingen ting. Jeg tenker alt negativt om meg selv som går ann. Å en bitteliten kommentar tar jeg mer inn på meg enn folk aner. Selv om det er tull eller ikke, så tar jeg ting veldig innpå meg. Hvis noen sier noe litt feil, så kan jeg vende på det på alle måter å tro dem ikke liker meg i det hele tatt, eller at de har noe i mot meg. Det endte med at jeg ofte satt på doen og var lei meg på nes også, på grunn av alt som hadde skjedd, på grunn av at jeg ikke klarte å være meg selv eller være med gjengen i det hele tatt. Jeg satt bare der og tenkte og tenkte, og kunne ønske jeg kunne vært meg selv. Jeg satt ofte oppe på rommet mitt etter skolen og var lei meg, og lå å gren til jeg sovna om kvelden. Jeg er alltid sjenert og stille, og dette er på grunn av det jeg har vært igjennom fra barneskolen og til nå, som får meg til å føle meg utrygg og usikker. Jeg ler ikke høyt, fordi jeg tenker på at latteren min kan være stygg. Det er ingen som har hørt meg synge før, fordi jeg vet jeg er dårlig til det, og jeg tørr ikke å drite meg ut. Jeg roper ikke høyt på konserter og lignende fordi jeg tenker på at stemmen min er stygg. Jeg går ikke i bikini på strender i nærheten, fordi jeg er redd for at noen skal komme med en kommentar om at jeg er feit. Jeg tar alltid med meg håndkle bort til vannet å tar det ikke av meg før jeg skal under vann. Jeg er kjempe nøye med hva jeg har på meg og hvordan jeg sminker meg, og står foran speilet i flere timer om dagen fordi jeg ikke er fornøyd. Jeg klarer ikke å føle meg vel i noe. Jeg klarer ikke å være fornøyd med meg selv i det hele tatt på grunn av selvtilliten. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit, men klart meg helt fint med det. Men jeg visste ikke at det gikk ann å få så dårlig selvtillit. Jeg visste ikke at det gikk ann å være så sjenert når man møter nye mennesker. Før sa jeg alltid hei og var blid og etter noen minutter satt jeg og snakket som bare det. Mens nå er jeg livredd for å møte nye folk, fordi jeg er livredd for at dem ikke skal like meg. Jeg tørr så vidt å hilse på dem, så sitter jeg der uten å si er ord. Jeg er så utrolig redd for å si noe feil. Jeg mener ikke at det er negativt å være sjenert å stille av seg, og masse annet. Men jeg mener det er negativt at jeg ikke klarer å være med selv. 

Jeg kunne bare ønske jeg kunne blitt den jenta jeg en gang var.

<3 M A R T H E

Jeg vet dette ble veldig mye tekst, men jeg setter stor pris på om du tar deg tid til å lese det !